Med hjerte på jobb

2017-03-02
- Jeg har alltid ønsket å jobbe med mennesker, sier Veronica Finborud Kristiansen, 29. Likevel var det noe som ikke stemte da hun tok sykepleierutdanningen. Tidspresset på sykehuset var så stort at det ble lite tid til pasientene. Løsningen ble en jobb som resepsjonist på Ullevål Pasienthotell.

Veronica kristiansen Ullevål pasienthotell

- Det kommer alle slags mennesker hit, forteller Veronica.

Det lyse håret er dratt profesjonelt bakover, og dressen er nystrøket. Vi sitter i hotellrestauranten hvor vårsolen skinner inn gjennom store vinduer. Etter fem år i jobben har Veronica sett mange mennesker komme og gå. Alle med ulike situasjoner og historier. Noen minner har brent seg fast.

- En gang kom det en hel motorsykkelgjeng fra Tyskland midt på natten. En av dem hadde vært i en alvorlig ulykke, og de visste ikke om han kom til å overleve, forteller Veronica.

Hun beskriver store og kraftige, morske menn. Kledd mørke kjøredresser og hjelmer. De fikk låne noen stoler og satt for seg selv mens de ventet.

- De ble nok litt uglesett av de andre gjestene, sier hun. Etter noen timer nærmer en av mennene seg. Den svære mannen stopper rett foran henne.

- «Kompisen min døde», sier han. Stemmen er fortapt, øynene fylt med tårer.

- Han bare gråt, sier Veronica stille.

Gir trygghet

Som resepsjonist på pasienthotellet er man ikke bare ansvarlig for inn- og utsjekking, generell drift og registrering. Man skal også kunne svare på spørsmål fra pasienter og pårørende, gi trygghet og tilkalle medisinsk hjelp ved behov. Det er en jobb med mye ansvar, og mye hjerte.

- Det er mye å gjøre, koordinering, og plutselig skal alle sjekke inn samtidig. Hvis det er noen som kommer bort da og vil prate, eller vi ser at noen ikke har det så greit, så kan vi gå bort og si «kom til meg etterpå, så kan vi sitte og prate litt,» sier Veronica.

- Vi blir kjent med pasienter og pårørende på en helt annen måte her, enn på en sengepost. Det er veldig koselig, sier hun.

Veronica beskriver spente gravide som kommer for å føde i badekar med levende lys og rolig musikk. Pårørende som ramler inn etter en ulykke, og knekker sammen i resepsjonen. Andre ankommer i sjokk etter en alvorlig diagnose.

Kontraster

- Kreftpasienter kommer gjerne rett hit, og blir i syv uker. Da blir vi godt kjent, forteller Veronica.

Hun lener seg tilbake og tar en pause. I bakgrunnen løfter en ung mann en baby opp i været, mens moren og besteforeldrene smiler stolt. Et middelaldrende par drikker kaffe ved et av de andre bordene, mens tre venninner smiler over wienerbrød.

- Kreftpasienter er så takknemlige, sier hun og fortsetter: De sier at oppholdet ikke hadde blitt det samme uten oss som smiler og hjelper. De er så glade. Man føler at hvert smil man gir betyr noe.

Personlige øyeblikk

Nærheten til gjestene ble ekstra kraftig for noen år siden da Veronica mistet faren til kreft. I tiden etterpå var det til tider tungt å gå på jobb, omgås kreftpasienter og andre pårørende.

- Men så en dag kom det en mann bort til meg, sier Veronica og ser mot resepsjonsområdet.

- Han sa «i dag er den lykkeligste dagen i mitt liv. Jeg er kreftfri.» Tårene bare rant. Hans. Mine. Jeg måtte bare gi ham en klem. Folk klappet i resepsjonen. Det var så rørende at han delte det med oss, sier hun.

Kjempegodt miljø

En ting Veronica ikke kan fremheve nok er det fantastiske miljøet blant de ansatte.

- Det tar litt tid å komme inn i jobben, og det er høyt tempo, men vi har det kjempehyggelig. Vi gjør mye morsomt utenfor jobben også. Hytteturer og andre sosiale ting. Vi er en stor sammensveiset gjeng, sier Veronica.

Hun forteller at miljøet er ungt. Selv begynte hun rett etter endt utdannelse. Fortsatt trives hun kjempegodt.  Den planlagte oppussingen av hotellet gleder hun seg til. Ikke for sin skyld, men for gjestenes. For om de er bor der i glede eller sorg, Veronica og kollegaene hennes ønsker dem det beste