Aktuelt

Jakten på de siste prosentene

- Hva skal egentlig til for å bli verdensmester i kokkekunst? Det handler ikke om geniale innfall i konkurranseøyeblikket, men om tusenvis av timer med trening og viljen til hele tiden å bli litt bedre.

Gunnar Hvarnes foran en skjærefjøl

Publisert

Når verdens beste konkurransekokker møtes i Luxembourg 21. november, er det lett å la seg blende av det som skjer på tallerkenen. Teknikkene. Presisjonen. Råvarene. Presentasjonen.

Når vi spør Gunnar Hvarnes hva som egentlig skal til for å bli verdensmester, begynner han et helt annet sted.

– Du må være godt forberedt og stille med noe som er unikt, enkelt og smakfullt.

Ingen snarveier

Gunnar vet mer enn de fleste om hva som kreves på dette nivået. I dag er han Culinary Director i Compass Group Norge og manager for de norske kokkelandslagene.

En ting går igjen når han snakker om veien til toppen. Det finnes ingen snarvei.

– Talent kan være nøkkelen til å låse opp døren, men du må åpne den selv og gå gjennom. Det er tusenvis av timer med målrettet arbeid som avgjør hvor langt du kommer.

Gunnar Hvarnes

De beste stiller spørsmål, søker tilbakemeldinger og blir aldri helt fornøyde med sin egen prestasjon. De har en X-faktor og evnen til å holde det gående - også når fremgangen kommer i millimeter og ikke meter.

– Talent ser du tidlig, men holdning er det som løfter de beste til topps.

Når alle kan lage fantastisk mat

Gunnar Hvarnes steker vafler hos Seabrokers

Foto:

På det høyeste nivået blir forskjellene i rene kokkeferdigheter mindre. Alle kan lage fantastisk mat.

Da begynner andre egenskaper å få større betydning. Lederskap, struktur, beslutningsevne, samarbeid og mental styrke.

Men én ting kan aldri forsvinne i alle teknikkene og detaljene.

Smaken.

– Til syvende og sist er det smak som skiller ut vinnerne, og det jobber vi knallhardt for treffe på.

Gunnar Hvarnes

Når er retten egentlig ferdig?

Gunnar Hvarnes med armene i kors

Foto: Knoff, NKL

Når Gunnar får spørsmål om hvordan han vet at en rett er ferdig utviklet, kommer først et svært kokkeaktig svar: Magefølelsen.

– Du vet det ofte når du begynner å fjerne flere elementer enn du legger til. En rett er ferdig når hver komponent har en tydelig funksjon og ingenting føles overflødig, utdyper Gunnar.

Det sier også noe om blikket konkurransekokker utvikler på kjøkkenet. Små variasjoner i temperatur, tekstur, syre, sødme og balanse registreres nesten automatisk.

Du må leve kokkeyrket

Gunnar Hvarnes og Krister Dahl i kokkeuniformer

Foto:

Når Gunnar ser tilbake på sin egen konkurransekarriere, beskriver han seg selv med tre ganske treffende ord:

Arbeidsom, lærevillig og litt gal.

Skulle han gitt den unge versjonen av seg selv et godt råd, ville det vært å hive seg med på alt. Suge til seg erfaring som en svamp.

– Bruk mindre tid på å sammenligne deg med andre og mer tid på å utvikle ditt eget potensial. Utvikling skjer ikke over natten. Det er summen av mange små steg over tid.

Det er riktignok en annen erkjennelse han gjerne skulle hatt litt tidligere. På spørsmål om det fantes noe han i starten av karrieren trodde var viktig, men senere oppdaget at egentlig ikke var det, kommer svaret kontant:

– Rutete kokkebukser, ler Gunnar.

Mer alvorlig forteller han at han lenge trodde de store gjennombruddene kom gjennom store innovasjoner. Erfaringen har lært ham noe annet. Kontinuitet, repetisjon og små forbedringer betyr som regel mer. All annen fokus kan være forstyrrelser. Derfor er ikke utsendet på kokkebuksene viktig.

Det kan høres selvfølgelig ut, men i en konkurranse der hver detalj blir vurdert, er det fort gjort å gjøre ting mer komplisert enn de trenger å være.

Så hva smaker verdensmestermat?

– Noe man ikke har smakt før.

– Verdensmestermat smaker først og fremst balansert. Den overrasker uten å bli komplisert, og den skaper en opplevelse som blir sittende i minnet. Det er sjelden én smak som gjør inntrykk. Det er helheten, sier Gunnar.

Kanskje gjelder det samme for veien til å bli verdensmester. Det er ikke en treningsøkt. En genial ide. Ett talent. Det er tusenvis av timer, nysgjerrighet, repetisjon, menneskene rundt deg og viljen til å bli bitte litt bedre enn du var i går.

Det er da de siste prosentene kommer.